Musichood - Nora Bilalovic Kulset (2017)

Nora Bilalovic Kulset fremhever hvordan sang skaper fellesskap og mener at sang derfor kan være til stor hjelp for barn med minoritetsspråklig bakgrunn. Problemet er at mange voksne synes det er flaut å synge. Med denne forskningen ønsker Kulset å bidra til ny kunnskap om hvordan vi kan gjøre barnehagepersonell tryggere på egen musikalitet slik at de synger mer i barnehagen. Selv om denne forskningen er spesielt rettet mot barnehage er samme problemstilling relevant også i skolen, og de positive ringvirkningene av mer sang, som bedre fellesskap, integrering og inkludering, vil være de samme for elever i alle aldre.

Samfunnsengasjement for denne doktoravhandlingen er knyttet til integreringen av barnehagebarn med et annet morsmål (og deres familier) og et ønske om å bidra til at disse barna tilegner seg norsk mens de går i barnehagen, bl.a. gjennom at de etablerer gode vennskap med norskspråklige barn. Utgangspunktet for forskeren er at dette kan gå lettere om man synger mye sammen.

Dette er en artikkelbasert PhD-avhandling, bestående av fire allerede publiserte artikler og én avsluttende sammenbindingsartikkel.

Med prosjektet ønsker Kulset å bidra til ny kunnskap om hvordan vi kan gjøre barnehagepersonell tryggere på egen musikalitet slik at de synger mer i barnehagen, både når det kommer til utdanningsløpet og i den daglige kulturen i barnehagen. Én av de positive ringvirkningene av økt sang i barnehagen, er at det vil kunne bidra til økt følelse av fellesskap blant barnehagebarn med hhv. majoritetsspråklig og minoritetsspråklig bakgrunn.

Kulset har mange års erfaring som musikkformidler i rollen som kunstner og som lærer, og ser det som åpenbart at det å musisere sammen med andre er en grunnleggende del av det å være menneske, og ikke noe man «ikke kan». I dette prosjektet har hun forsket på sin egen undervisningspraksis og væremåte i sangsamvær med barnehagebarn. På den måten har hun kartlagt sin egen «tause kunnskap»: væremåter som ser ut til å spille en stor rolle for at det å synge sammen bidrar til etableringen av et fellesskap i barnegruppa.

Hovedproblemstillingen Kulset forsøker å besvare, er:

“Hva i den voksnes væremåter kan ha verdi for at et sangsamvær hvor flere barn har minoritetsspråklig bakgrunn kan bli en arena som tilbyr fellesskap?”

Svaret på problemstillingen kan kokes ned til fire væremåter som kan ha verdi for sangsamvær:

1. Anerkjenne og skape et rituale
2. Tolerere kaos
3. Gjøre bruk av sitt gestiske språk
4. Anerkjenne rommets scenografi og melodi

Kulset presisere at disse fire væremåtene på ingen måte er de eneste fire væremåtene som kan ha verdi i forhold til problemstillingen og derfor ikke å anse som utfyllende.

Tittelen på avhandlingen – Musickhood – peker på en ny teori som blant annet fremhever den nødvendige balansen mellom den sosiale og den musikalske opplevelsen når man musiserer sammen. Kulset foreslår at vi i utdanningen av nye barnehagelærere setter et fokus på det kulturelt betingede barndomsbruddet og at vi gjennom dette anser musikkfaget som en arena der vi kan undervise i musickhood, ikke musikk.

Mulige tema for videre forskning i denne sammenhengen er mange. Når Kulset i dette PhD-prosjektet har konstruert et nytt begrep – musickhood – ligger det implisitt at dette er en ansats til videre forskning rundt dette begrepet. Hvordan bygger vi opp et pensum og en læreplan i musickhood?

Hvilken diskurs som skapes om musikalitet og musikk under utdanning og blant voksne i barnehagen er blant annet et sentralt tema. Den voksnes selvbevisste blikk på egen musisering og tilhørende sceneskrekk og prestasjonsangst er et annet tema som bør undersøkes grundigere. Et siste aspekt dreier seg om det videre potensialet i å forske på hva sangsamværet bidrar med blant barn som enda ikke har tilegnet seg norsk i særlig stor grad. I dette PhD-prosjektet har fokuset vært på den voksne og jeg har derfor utelatt alt det positive som skjedde med barna i løpet av sangsamværet. Kan dette også ha overføringsverdi til eldre barn? Voksne?